Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Pearl Jam – Gammel kjærlighet ruster aldri

En sen april dag i 1994 og jeg var 19 år og relativt en stor beundrer av Grunge stilen allerede. Det syntes på hele meg. Lange slitte jeans, blå Adidas basket sko og halvlangt hår og  typisk Nirvana maner. En mors mareritt på mange måter, uansett, jeg tok turen inn til Moss på det gamle Domustorget i Moss lå det en trivelig platebutikk som jeg lyttet til flott musikk, fra platebutikkens egen høyttaler.

Nemlig Pearl Jams store hit, Jeremy. Jeg lurte på hvem dette var og fikk svar på at bandet het Pearl Jam og at hvis man kjøpte denne CD-en som het «TEN», ville man også få med seg en plakat. Jeg klinte til og sa ja, og kjøpte samtidig også en kassett. Det var Pearl Jams utgivelse fra 1993, «VS». Jeg kunne ikke helt forstå at Pearl Jam var på lik linje med Nirvana, spilte de i samme i sjanger? Til det så var uttrykket vidt forskjellig syntes jeg. Så da brukte jeg opp alle busspengene mine og måtte gå hjem.

Jeg fikk ikke haik med en gang, men heldigvis hadde jeg Sony Walkman med meg, så da fikk jeg lyttet til albumet «VS» på en kassett  jeg kjøpte. Da jeg dro hjem til Våler den dagen var det Pearl Jam for alle penga, til alt, til alle døgnets tider. Av kompisene i Son og Moss ble jeg kjent som Grunge-kongen. Kassetten jeg spilte het som nevnt «VS» og den kjøpte jeg på impuls at mor lurte fælt på hvor jeg hadde vært hele dagen da jeg nesten glemte å haike fordi jeg ble så oppslukt av musikken. Jeg fikk haik til slutt.

Den Ten plakaten har jeg fortsatt på loftet ett sted, men har en følelse av at den kommer ned etter denne artikkelen kommer ut. Musikkstilen er en rock med en alternativ vinkling. Ofte så designer bandet sine egne cover selv, som for eksempel med utgivelsen No Code hvor fronten består av hundrevis av polaroid bilder. Men stilen har vært den samme rent musikalsk, den er rå, uttrykksfull, poetisk og velskrevet. Ganske motsatt av Nirvanas som involverte mye skriking og knusing av instrumenter. Så så vi Pearl jams akustiske performance på MTV, da så vi at forskjellen kanskje ikke var så stor allikevel.

Men der ble Vedder stoppet før gitaren føyk i gulvet. Selve hjertet av bandet har alltid vært Eddie Vedder. Selv om bandet ble dannet av Stone Gossard og Jeff Ament i 1990 fra et utspring av forløperen Mother Love Bone. Vedder skrev en hel masse sanger og skapte et uttrykk med sin helt unike stemme, så da Gossard søkte etter en vokalist til sitt nye band i nettopp Pearl Jam falt valget helt åpenbart på Vedder. Vedder kom på en audition og satte på en mixtape han hadde laget som talte for seg selv og han ble med i bandet. Et års tid senere gikk bandet i studio og laget albumet Ten som solgte til gull, og som fortsatt selger nesten 30 år etter og har passert 10 millioner solgte bare i USA.

Selv om Creed har forsøkt å gjenskape Eddie Vedder spesielle uttrykk har de ikke greid det, og vil alltid bli husket som svake kopier.  Soundgarden vil nok alltid være det bandet som har preget Pearl Jam mest. Av utgivelser som har formet meg som fan er «Ten» er kanskje den største hittil, men også andre utgivelser som No Code, Yield, comeback albumet Pearl Jam, Backspacer og sist men ikke minst Vialogy. Av låter har vi en såpass lang liste at jeg bare nevner de mest markante:

Jeremy. Black. I Am Mine. Last Kiss. Do the Evolution . State of love and trust. Nothingman. Oceans. Man of the Hour. Yellow Ledbetter osv. Redaksjonen tok turen til Telenor Arena i 2014 for å se Pearl Jam i 2014, med en bekjent av oss som privatsjåfør gikk det unna og vi ankom i god tid til å få gode plasser. Vi fikk med oss en enorm opplevelse som vi kommer ikke til å glemme med det første som var Pearl Jams Lightning Bolt Tour. Dette hadde vært en fantastisk anledning til å skrive en anmeldelse, dessverre ble det ikke gjort da, fordi da var jeg ikke ansatt i redaksjonen enda.

To timer og 33 minutter senere var vi frelst og konserten fikk en klar sekser, iallefall av meg. Selve albumet Lightning Bolt fikk en Grammy for beste album i 2015. Ikke verst for et Grunge band å takle tidens tann etter mange år. Man kan sikkert skrive en hel artikkel bare om trommeslagerne til Pearl Jam, men det vil alltid være Matt Cameron som kom fra Soundgarden i 1997/98 som endret uttrykket til Pearl Jam mest. Heltene fra Seattle har hatt i alt seks ulike trommeslagere på snart 30 år. Matt ble først hentet inn som vikar for Jack Irons, men etter 2000 ble det klart at Cameron ble fast etter at nevnte Irons måtte gi seg pga helseproblemer. Pearl Jam hadde for vane å velge trommeslagere fra øverste hylle og Cameron er intet unntak.

Vi kommer ikke utenom Roskilde-tragedien i 2000. Da Pearl Jam fremførte sin konsert på Hovedscenen under Roskilde festivalen 14 juni 2000 ble ni unge mennesker trampet i hjel. Konserten ble umiddelbart avbrutt og en gråtende Eddie Vedder på scenen som tryglet publikum om å trekke bakover, noe han hadde prøvd på det tre fire første settene. Et giret publikum og manglende sikkerhets sperringer gjorde dette vanskelig. Etter flere dager med regn var det også svært gjørmete på Roskilde. Pearl Jam deltok i sorgarbeidet og ble nære venner med ofrenes familier, dette ble nøye dokumentert i en film laget av en av de som nesten mistet livet var blant annet Tor Nygård Koldings i dokumentaren Nine Rocks fra 2015.

Denne episoden på Roskilde fikk to utfall. Sikkerheten ble tatt mer på alvor på europeiske musikkfestivaler der Crowd Surfing ble forbudt og Pearl Jams uttrykk endret seg. Det ble brått litt mer alvorlig det også og gutta i bandet fikk såpass mye å tenke på at det nesten gikk galt. Heldigvis samlet bandet seg såpass at man både kunne og ville fortsette. Ble albumene mer politiske etter dette? I alle fall ble Riot Act fra 2002 det mest politiske med ladede tekster, der særlig låten Bu$hleaguer frontet hele bandets synspunkter på den gjeldene politiske situasjonen i USA på den tiden. Albumet solgte bare 500.000 og møtte stor motstand i enkelte miljøer.

Sånn ellers så har Pearl Jam fortsatt vært en stor influencer for sjangeren Grunge og mange har forsøkt å grawle som Vedder, ta som Ston Gossard, dundre som Jeff Ament og tromme som Matt Cameron. Ingen har heldigvis klart det enda.  Av mine favorittutgivelser er det dobbelutgivelsen Rearviewmirror (Greatest Hits 1991–2003) fra 2004, konsert DVD-en Let’s Play Two fra Wrigley Field (2017) med ekstra materiell og selvfølgelig «Ten» fra 1991. Den CD-en måtte jeg kjøpe på nytt i fjor da den ble spilt i hjel. MTV Unplugged fra 1992 er også en stadig jeg kommer tilbake til. Jeg blir liksom aldri lei, for meg er heltene fra Seattle, Washington, USA fortsatt en stor kilde til både ro og full fyr i peisen! Gammel kjærlighet ruster aldri!

Kanskje du også liker

3 til 1 med Baest

I fjor høst tok jeg 3 til 1 frem fra glemselen og i første post fikk du tre magiske låter med belgiske Brutus som jeg …

Les Mer

The Doors – Morrison Hotel er 50 år i dag

I dag er det 50 år siden The Doors slapp sitt femte studioalbum, Morrison Hotel via Electra Records. Etter kritikken av musikkstilen på det foregående …

Les Mer

United States of America er i ferd med å rakne fullstendig

Politidrapet på George Floyd var gnisten som kan antenne hele Trumps luftslott av feilslått pressepolitikk og ulmende mistillit blant egne supportere og innbitte motstandere. Er …

Les Mer

Reklame