Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Adam Schlesinger fra Fountains of Wayne og Tinted Windows er død

I dag kom den triste nyheten at vokalisten i Power pop-bandet Fountains of Wayne og superbandet Tinted Windows er død etter å ha ligget i respirator i 14 dager på et sykehus i Poughkeepsie, New York, USA.

Adam Schlesinger døde av covid-19 (Coronaviruset) etter å ha blitt utsatt for det i staten New York som pågår i disse dager og over hele verden. Han hadde blitt lagt inn på et lokalt sykehus og plassert i en respirator to uker før hans død.

Du fikk en følelse av bredden av Adam Schlesingers talent fra hyllestene. Det var folk fra alternativ rock: Ted Leo, Dashboard Confessional. Det var folk fra Hollywood og teater: Tom Hanks, Fran Drescher. Det var TV-personligheter (Kathy Griffin) og politikere (New Jersey-guvernør, Phil Murphy) og romanforfattere (Stephen King). Det var superstjerneprodusenten som oppsummerte det hele: Adam Schlesinger tok popmusikk til det klassiske og mest uberørbare sted, sa Jack Antonoff. «En ære å leve samtidig som han gjorde sitt arbeid.»

Så mange mennesker fra så mange forskjellige nivåer, fordi Schlesinger ikke var en ting; han var en musikalsk altetende. Han var den Grammy-vinnende rockemusikeren fra Fountain of Wayne, han var pop-sofistikert; han var låtskriveren som ga hits til filmer om musikere (That Thing You Do !, som han ble nominert til en Oscar, Hugh Grants 80-talls pophit i Music and Lyrics); Schlesinger var forfatteren som lydsporet i den musikalske TV-serie (Crazy Ex-Girlfriend) og som skrev for Sesame Street. Han klarte til og med å plukke opp en Emmy for en sang skrevet for et annet prisutvalg – hans musikalske pastiche It’s Not Just for Gays Anymore, for 2011 Tony Awards – og deretter gjøre det igjen med en annen sang til den samme seremonien året etter. Det var tilsynelatende ingen stil han ikke kunne mestre. Han var virkelig en av pop genie i det siste kvartalhundret.

Schlesingers arbeid ble båret av en dyp kjærlighet og respekt for sanghåndverk. For meg er det bare mer tilfredsstillende når du følger reglene i stedet for bare lager en haug med lyder, sa han til meg i 2011. Magien med å bare lage lyd i studio forsvinner etter en stund. Det er ikke å si at jeg ikke noen ganger svarer på musikk bare for lyden av den. Men å skrive noe innenfor de gamle sangformatene er bare vanskeligere å gjøre enn å lage en haug med støy. Jeg ble forelsket i lyden av Fountain of Wayne.

Jeg giftet meg i mars 1997 og hadde bryllupsreise i sør. Jeg plukket opp en kassett av bandets debutalbum den første dagen, og vi hamret den da vi kjørte rundt på Carolinas og Georgia. Dette var sanger perfekt skreddersydd for kjøring rundt i Amerika, masse med kjærlighet: kor så store at de så ut til å gjøre en hard-top til en cabriolet; tekster som hadde en vri i hver linje med en ny skatt. Det ble “vårt band” – vi dro for å se Fountain of Wayne på festivaler, i klubber, i teatre. Vi insisterte overfor vennene våre på at de trengte å høre dette bandet. Da de endelig fikk en faktisk hit, med Stacy’s Mom i 2003, var jeg begeistret for at andre mennesker var oppmerksom på.

Jeg elsket Fountain of Wayne så mye at da de skuffet meg, tok jeg det personlig: spillejobbene der Schlesinger og Chris Collingwood virket litt overveldet, som superstjernefotballspillere som ble tvunget til å vise seg i en cupkamp i midtuken mot et lag i lavere divisjon. Men postene sviktet meg aldri. Det var åpenbare forløpere for Fountain of Wayne – den kraftige powerpopen av Cheap Trick, de skarpe observasjonene av Squeeze – men etter hvert som tiden gikk ble gruppens særegne stemme mer og mer uttalt. «Treffene», som det var hadde de en tendens til å være i opp tempo-sporene med de litt spydige tekstene, men etter hvert som jeg ble eldre, elsket jeg de bløtere, mer inderlige sangene.

Jeg vet ikke hvem som skrev hva, for Collingwood sang alt og alle sangene ble kreditert begge, men jeg er ikke sikker på at det virkelig betyr noe. Fountain of Wayne-sanger var Fountain of Wayne-sanger, og stemmen jeg hørte i de triste, empatiske tallene jeg ble glad i – Sick Day, Fire Island, Hey Julie, Hackensack, The Man in the Santa Suit – var tydelig og tydelig. Jeg vet ikke om det var Collingwood eller Schlesinger som skrev min favoritt Fountain of Wayne-sang, den jeg la på da nyheter kom om at han var alvorlig syk med coronaviruset. Det er en sang om mislykket kjærlighet hvis kor oversettes til i disse dager, helt tilfeldig: “Kanskje en dag snart kommer det hele ut / Hvordan drømmer dere om noen ganger / Med minnet om hvordan dere en gang ga opp / Men dere har gjort det gjennom de urolige tider. ”

Adam Lyons Schlesinger ble født 31.oktober, 1967 i New York City, New York, USA som døde 1.april, 2020 i en alder av 52 år. Den folkekjære artisten/produsenten var aktiv fra 1990 helt til sin død, han var også fetteren til skuespilleren Jon Bernthal som er kjent fra TV-seriene The Walking Dead, The Punisher.

Adam etterlater seg døtrene Claire og Sadie.

Artikkelen er skrivet av undertegnede og oversettet til norsk fra artikkelen til Michael Hamm i The Guardian. Stort tap for oss alle som elsker musikk. Adam Schlesinger var et stort menneske som blir savnet av familien, kolleger, venner, fans som sørger over bortgangen til den folkekjære artisten fra New York.

Hvil i fred

Kanskje du også liker

Skuespiller Rip Torn er død

Den amerikanske skuespilleren Rip Torn er død, melder AP. Han ble 88 år gammel. Torn døde tirsdag ettermiddag i sitt hjem med familien sin til stede. …

Les Mer

Pengepredikanten Jan Hanvold gir og tar med Gud som gissel

Som redaktør i et nettsted er det min oppgave å si klart ifra og i en kommende podcast går undertegnede langt og mener samfunnet må …

Les Mer

Tommy Kristiansen – Norges nye gitarhelt

I denne artikkelen skal vi ta for oss den vi syntes er Norges nye gitarhelt, Tommy Kristiansen. Dale-gutten kan virkelig spille og er like synlig …

Les Mer

Reklame