Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on whatsapp

Lars Nicolai Skjølingstad mentale helse til pr dato – Det går fremover

I et langt liv så har vi alle noe å slite med, sånn er det bare og når min gode venn de siste 12 årene i Lars Nicolai Skjølingstad møtte veggen bokstavelig talt før jul, var det ikke noen tvil om at jeg var bekymret for hans mentale tilstand. I de snart fire månedene som har gått så går livet til kameraten min fremover som jeg priser meg lykkelig over. Det er ingen tvil om at Lars Nicolai fikk kjenne på hvor jævlig livet kan være. Livet er en kamp og den kampen er langt ifra over, så her får du Lars Nicolai sine egne ord på en leder hva som har skjedd siden den dramatiske kvelden 22.desember, 2019.

Det er et spørsmål jeg har fått mer eller mindre siden oktober i fjor. Jeg har alltid vært flink til å jobbe og å stå på ekstra for jobben. Men det toppet seg litt etter oktober i fjor. Da begynte jeg å kjenne mindre og mindre hvordan jeg hadde det og heller påla meg mer og mer arbeid. Treningen måtte vike også og dette er jo en ting jeg må gjøre. Har endel belastningskader fra et lang yrkesliv og må egentlig trene mye fysioterapi for å kunne holde meg oppe. Arbeidsdagene tårnet seg opp og jeg slet mer og mer med å mestre stresset. Det toppet seg litt etter en konflikt med arbeidsoppgavene mine på jobb og jeg byttet avdeling for å se om det hjalp. Men nei.

Gamle smerter kom tilbake og hverdagen ble tyngre og tyngre. Så begynte man å kjenne etter, først kom det små smerter i brystkassen. Så var jeg utmattet i lange lange perioder og fokuset ble flyttet fra å være på jobb til rett og slett å overleve. Jeg ble lite produktiv menneske utenom jobben, og mine arbeidsoppgaver i halvard henry no måtte vike. 22 desember på kvelden i fjor smalt det. Fikk et angstanfall med etterfølgene kvelende smerter i brystet. Jeg ble kjørt i hui og hast til Kalnes, der ble det konstatert en negativ stressreaksjon og jeg slet veldig med basiske ting som å snakke og å bevege meg. Ble sliten av ingenting. Det var en fryktelig opplevelse, jeg kjente meg nesten ikke igjen i speilet og følte meg som en 100-åring.

Dette var en ekkel opplevelse og ble tidlig klar over at jeg måtte overvåkes døgnet rundt. Jeg var inne til observasjon på Kalnes over et døgn, men fikk lov til å dra hjem lille julaften for å feire jul med mine kjære. Det var noe jeg satte mer og mer pris på ettersom kvelden gikk. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg overlevde for en grunn. Min fine lille familie. Også en familie jeg nå ble helt avhengig av i hverdagen. Nyttårsaften gikk også bra, selv med småbarnsbesøk fra Karmøy, men det var tungt å ikke kunne gjøre så mye. Man ble sittende mye i en stol å kope, En uvandt situasjon for alle men mest meg og jobben ble informert og apparatet ble satt i gang. Alle var veldig bekymret og jeg var ikke lenge hjemme på nyåret før telefonen ringte og jeg ble innkalt til et møte. Der var alle bekymret for meg og det var på en måte godt å få vite at de brydde seg om meg. Det var virkelig noe jeg trengte. Sakte men sikkert ble jeg bedre og ble henvist til en psykolog for å få bearbeidet tankesettet. Jeg fikk diagnosen utbrenthet og hoftesmerter og fikk også beskjed om å begynne å trene igjen.

Dette tok tid og tilbakeslagene var mange og jeg slet med sperrer og angst. Det var mange ting jeg ikke kunne være med på. Blant annet flere konserter og tilstelninger jeg ble invitert til som måtte vike, Jeg var rett og slett et nervevrak. Turte ingenting og måtte bli kjent med egne grenser. Ble innstilt på at jeg skulle komme tilbake i normalt gjenge. og kona Synnøve jobbet mindre på grunn av meg og hun ofret all tid på meg med håp om at det skulle gå seg til med meg. Noe som det også gjorde. Nå er vi kommet til mars måned og jeg har mer energi enn før, er ikke så avhengig av andre lenger men sliter fortsatt med å takle stress. Blir ofte stresset av småting men det har hjulpet og nullstille helt. Målet er at man skal være mentalt og fysisk skikket til å være på jobb igjen, og å kunne være produktiv på hjemmebane.

Det har blitt mye statisk jobbing i det siste og det har jeg slitt mye med. Min familie har vært fantastisk i denne tunge tiden. Min kone, min sønn, mamma, mine søsken, mine venner, mine arbeidskolleger og ikke minst min redaksjon. Får ikke takket dere nok for det. Retter også en stor takk til min redaktør i Halvard henry no for all mulig støtte og hjelp! Hvordan går det nå? Akkurat nå sitter jeg hjemme på selveste kvinnedagen og vurderer å gå meg en tur med storm i kastene. Har blitt svært avhengig av å kunne gjøre noe fysisk nå for å kunne holde de negative tankene i sjakk. Det har ikke vært lett og det at folk spør meg om hvordan det går er ikke slitsomt lenger fordi stort sett så går det bra. det er dager man sliter ekstra. Jeg ser frem mot å kunne jobbe igjen. Det går bra!

Mvh

Lars Nicolai Skjølingstad

En viktig person som gjør en enorm jobb for Halvard Henry og co. Spesielt podcasten hver søndag leverer kollegaen, kameraten og til delvis mentor en fantastisk jobb. Tusen hjertelig for din ærlighet om din mentale helse. Redaktør heier på deg!!

Kanskje du også liker

Courtney Love antyder at Hole kan gjenforenes som band

Courtney Love (Hole) sier at hun har tatt gitartimer og skrevet sanger under nedstengingen de siste ni månedene. Courtney Love har igjen antydet at bandet …

Les Mer

Filmanmeldelse: Onward

Redaksjonen med Lars Nicolai Skjølingstad tok med familen sin på førpremieren på Onward eller på norsk Fremad på Odeon kino i Moss. Vi lo mye, …

Les Mer

Dagen i dag i musikkhistorien – Peter Gabriel er 70 år

Dagen i dag i musikkhistorien Peter Gabriel er født 13.februar, 1950 i Chobham, Surrey, England, Han var med på å starte Genesis i 1967 og var vokalist i …

Les Mer